Når tre kommuner vurderer å bli én – men for hvem?

Leder:

Gjøvik, Østre Toten og Vestre Toten skal snart avgjøre om de går videre med planene om å bli én kommune.Bak ordene om effektivisering og framtid skjuler det seg en virkelighet preget av lav attraktivitet, økonomisk press – og innbyggere som allerede kjenner på avstand.Hva slags kommune er det vi bygger?

19. juni: Et politisk veiskille

Onsdag 19. juni skal kommunestyrene si ja eller nei til å gå videre med utredningen om en sammenslått storkommune.Men mye er allerede bestemt: Kommunehuset blir i Gjøvik. Og prosessen har skapt dype politiske sår – med utmeldelser og intern splittelse i flere partier.

Samtidig peker fremtidsanalysene på en krevende virkelighet, som ikke alltid merkes i hverdagen.

Når attraktiviteten uteblir

Ingen av de tre kommunene vokser på grunn av fødselsoverskudd. For å vokse må man trekke folk til seg.Men ifølge Telemarksforsking scorer Gjøvik og Østre Toten negativt på bostedsattraktivitet. Vestre Toten trekker så vidt positivt, men fortsatt lavt.

Attraktiviteten samlet sett er svak, og konkurransen om nye innbyggere og arbeidskraft er hard.

Økonomi: Mellom investering og belastning

Alle tre kommunene har høyere driftskostnader enn landsgjennomsnittet – samtidig som viktige bygg må oppgraderes. Skoler, omsorgsboliger og helsebygg er på vei, enten man vil eller ikke.

Vestre Toten er allerede i ROBEK-registeret og har begrenset handlingsrom.Gjøvik og Østre Toten nærmer seg samme situasjon, med flere store investeringer på vei inn i økonomiplanene – blant annet Gjøviks kulturhus og planlagte omsorgssatsinger.

Sammenslåing kan gi sterkere struktur – men også samle risiko og økonomisk press.

Vestre Totens beste økonomiske kort på handa er Raufoss Industripark.

Digitale løsninger – og de som faller utenfor

For mange handler utfordringen ikke om bygg eller budsjett – men om tilgang.I kommunesammenslåingsprosessen skjer stemmegivningen digitalt. Du må ha BankID, forstå portaler og stole på teknologien.

Men hva med eldre på institusjon? Med folk som har begrenset språk, syn eller motorikk?For dem finnes det få alternativer. Det digitale blir i praksis en port mange ikke kommer gjennom.

Et ferskt eksempel illustrerer problemet:Vestre Toten har for tiden redusert telefontid. Alle telefonhenvendelser mellom klokken 10 og 14 blir besvart av Gjøvik kommune.

Innbyggere som ringer sin egen kommune, kommer i praksis til naboen.Det er en praktisk løsning – men også et tydelig bilde: Når systemene samordnes, glir grensene. Når løsningene blir felles, kan nærheten forsvinne.

Sårbare grupper havner bakerst

Sammenslåingen handler ikke bare om struktur – men om hverdagsliv.Når tjenester effektiviseres, forsvinner ofte det nære først – som grendeskoler, barnehager og eldresentre.

For de mest sårbare innbyggerne betyr det større avstand – både fysisk og menneskelig. Og når rådhuset flyttes til Gjøvik, kan makta oppleves lenger unna enn noen gang.

En fersk innbyggerundersøkelse blant ca. 13 500 innbyggere viser at bare 22,7 % mener de har reell mulighet til å påvirke kommunale beslutninger – særlig yngre og kvinner er skeptiske.Blant dem under 25 år er kun 38 % kjent med sammenslåingsprosessen, og bare 7 % av respondentene er under 25.

Det betyr at ungdom er både silhuetter og fraværende – de ser få sammenheng mellom prosessene som formes, og livene de lever.Samtidig føler mange voksne sterk tilknytning til bygda si – men uten påvirkningskraft, blir den følelsen mindre meningsfull.

Når både tjenester og demokratiske strukturer flyttes, blir de tause stemmene enda vanskeligere å høre.

19. juni skal veien stakes ut. Det er mye snakk om struktur og økonomi – men minst like viktig er det å spørre:Bygger vi en kommune som rommer alle – eller en som fungerer best for de sterkeste?

For det er én ting som er sikkert:

Disse utfordringene forsvinner ikke – uansett om kommunene slår seg sammen eller forblir tre.Digitalt utenforskap, kamp om arbeidskraft, svekket nærhet og ulik opplevelse av medbestemmelse er like reelle i dagens organisering.

Spørsmålet er ikke bare om man skal slå sammen.Det er hvordan man vil møte framtida – med blikket vendt mot papiret, eller mot menneskene som faktisk bor her.