Urbane Totninger: Lerret, latter og livserfaring

Donald Trump blir pansjonist på Kapp og da blir han selvsakt med som styremedlem i pensjonistforeningen. Foto: Glenn A. Sagstad

Et telt ved Mjøsa, åtte på scenen og et publikum som ler så det rister. Urbane Totninger er tilbake med nytt sommershow – og viser at det går helt fint å bli eldre, så lenge man har timing, musikalitet og et skjevt blikk på virkeligheten.

Når teknikken svikter – og alt likevel sitter

Årets premiere starter på skrå. Mikrofonen svikter midt i åpningsnummeret, og forestillingen må stoppes før den egentlig har begynt. Men det hele håndteres med en ro og selvtillit som sier alt om denne gjengen: De bare smiler, starter på nytt – og treffer med første replikk.

Den uplanlagte pausen blir en uventet gave. Publikum mykner, ensemblet løsner – og fra det øyeblikket flyter kvelden som den skal.

Hva skal man gjøre når teknikken ikke vil være med. Ida Marie Ringerud prøvde i værtfall og hjelpe til. Foto: Glenn A. Sagstad

Spennvidde i både tema og uttrykk

Det er ingen tvil: Urbane Totninger anno 2025 er et show med både bredde og dybde. Her er alt fra høykulturelle parodier og musikalske numre til gjenkjennelige hverdagssituasjoner og rå satire. Tematisk er forestillingen gjennomsyret av livsfaser: alder, pensjon, teknologi – og den tiltagende følelsen av å henge litt etter i et samfunn som løper fort.

Men tonen er aldri sur. Det handler om å le sammen – ikke av.

Nerdrum ved Mjøsa – et vakkert sammenbrudd

I et av forestillingens mest absurde og presise nummer møter vi familien Nerdrum i et slags kunstnerisk eksil ved Mjøsa. Odd (Gustav Nilsen) forsøker å finne ro og storhet i naturen, men plages stadig av en stor, hvit båt som forstyrrer motivet. Sønnen Öde (Ida Marie Ringerud) søker det følsomme, mens datteren Aftur (Paul Håvard Østby) er... der, et sted i bakgrunnen.

Det hele er skrudd til, men spilt med stor presisjon. Det er latter, ja – men også et lite stikk mot kunstnerisk selvhøytidelighet og behovet for full kontroll i en verden som aldri står stille.

Det blei for høyt for Odd Nerdrum (Gustav Nilsen), så han måtte ty til hjelpemidler for å komme seg til topps foto: Glenn A: Sagstad

Fra Nerdrum til Hellstrøm – på noen sekunder

Det er den samme overgangen publikum får føle på: Fra kunstnerisk stillhet til TV-kjendis i fullt volum. I neste nummer tas vi med inn i «Kokkeskolen», der misforståelser og feil person på feil sted setter tonen. Gustav Nilsen er en sarkastisk og stadig mer oppgitt Eyvind Hellstrøm. Truls Svendsen spilles av Sverre Fredrik Bø Nordheim med god balanse mellom hjelpsomhet og stress. Ida Marie Ringerud entrer scenen med en uforutsigbar og overivrig versjon av Else Kåss Furuseth.

Det er presist, det er rytmisk – og latteren kommer umiddelbart.

Eyvind Hellstrøm og Truls Svendsen spilles av Sverre Fredrik Bø Nordheim skal velge ut hvem som får bli med videre til kokkeskolen. Foto: Glenn A. Sagstad

Gjenkjennelig alvor, levert med glimt

Midt i all lekenheten får også det hverdagslige plass. I en personlig og varm monolog beskriver Sverre Fredrik Bø Nordheim hvordan det er å være 50 og fortsatt bli plassert i baksetet på bilferie med foreldrene. Publikum kjenner seg igjen – og det er akkurat derfor det treffer.

Det er kanskje dette Totningene gjør aller best: De får oss til å le av oss selv, uten at det kjennes vondt.

Foto: Glenn A. Sagstad

Pensjonspoeng som allsang

Forestillingen har også plass til praktisk humor. Når forkortelser som OTP, AFP, SPK og IPS blir en del av et musikalsk innslag, får det både informasjonsverdi og showverdi. Det er folkeopplysning i underholdningsdrakt – og det fungerer overraskende godt.

Dette er den typen innslag som får latteren til å komme sekundet etter at man faktisk har lært noe.

Når traff du på en slik person på NAV kontoret sist. Foto: Glenn A sagstad.

Ny bassist, samme puls

På scenen står også et nytt ansikt: Jan Tore Øverstad, som har tatt over bassen etter Lewi Bergrud. Han spiller stødig og glir sømløst inn i ensemblet. De andre sørger for at han ikke slipper unna med bare det – det tøyser og flørtes litt med den nye mannen i gjengen, men det gjøres med varme. Musikalsk sitter det like tett som alltid.

Fullt telt og full klaff

Når forestillingen nærmer seg slutten, sitter publikum med én følelse: De har vært med på noe som både har underholdt og berørt. Noe som er gjenkjennelig, men likevel nytt. Noe som har høy temperatur, men lav terskel.

Og når de åtte på scenen bukker under stående applaus, er det klart: Urbane Totninger leverer. Igjen.

foto: Glenn A. Sagstad

De kunne lent seg på gamle triks. De kunne gjort det trygt og kjent. Men i stedet velger Urbane Totninger å fornye seg med små detaljer, nye innfall og et show som faktisk har noe å si. Derfor fyller de fortsatt teltet. Og derfor vil publikum komme tilbake – også neste år.