Fra vektløs til rotfast: Astronauten som kom hjem til Toten

Han har svevd over jorda i 28 000 km/t og sett solen stå opp 16 ganger i døgnet. Nå sitter Marcus Wandt i en hotellsofa på Gjøvik, med kaffekoppen i hånda og blikket vendt ut mot Mjøsa. Han er tilbake på Toten – og det gjør noe med ham.

Tilbake til røttene

Det er kveld over Gjøvik. Solen synker langsomt ned i Mjøsa, og et gyllent skjær farger himmelen. Inne i hotellobbyen på Strand sitter Marcus Wandt i en dyp sofa. Han har hatt en lang dag – og en noe uventet reise.

Togturen opp dagen før ble litt mer kronglete enn planlagt, med forsinkelser og venting. Likevel sitter han nå her og smiler.

– Det var ikke helt enkelt å komme seg hit, sier han. – Men det er alltid verdt det. Dette området... det føles kjent. Det er en del av hva jeg fortsatt tenker på som hjemme.

Han snakker om barndom og ungdomstid – om Reinsvoll, sykling, trening, ballspill og småturer til Gjøvik. Og om å møte venner igjen. Toten er fortsatt et sted som bor i ham.

Anne-Torin Wandt Lynne og Marcus Wandt Foto: Glenn A. Sagstad

– Jeg vil tenne en gnist

To av foredragene han holder er for ungdom og det er her han virkelig brenner.

– Jeg vil at de skal kjenne at nysgjerrighet er en kraft. At det finnes noe å oppdage – ikke bare ute i rommet, men i seg selv.

Han vet at mange unge føler seg låst – av karakterpress, av usikkerhet, av mobilskjermen.

– Men hvis du bare henger i litt, så åpner det seg. Kunnskap er en døråpner, ikke en plikt.

Marcus brenner for kunnskap og att man ikke skal glemme att nysgjerrighet er en kraft. foto: Glenn A. Sagstad

Et navn blant stjernene

Da det i november 2022 ble annonsert hvem som var valgt til Europas nye astronautklasse, sto Marcus på listen. Helt uventet. Helt uvirkelig.

– Jeg hadde søkt, men tenkte ærlig talt: det skjer aldri og så skjer det.

Fem måneder senere fikk han tildelt sitt første oppdrag. Treningen startet umiddelbart og romeventyret var i gang.

Jorden – så liten, så vakker

Det mest uforglemmelige øyeblikket? Da han kikket ut av romstasjonens vindu og så jorden.

– Den tynne, blå linjen av atmosfære... det er alt vi har. Alt liv vi kjenner. Det gjør noe med deg.

Han beskriver følelsen av å se planeten rotere under seg. 90 minutter per runde. Dag og natt annenhver time. Alt kjent blir plutselig... lite.

– Du ser jorden sånn som den egentlig er: en sårbar kule i et stort mørke. Og du tenker – vi må ta vare på den.

Kunnskapens verdi

Marcus reflekterer over forskningens betydning – ikke bare for dagens utfordringer, men for fremtiden.

– Hver gang vi finner ut at noe ikke fungerer, bygger vi en ny murstein. Forskning er grunnmuren for alt det neste.

Han peker på at vitenskapelig fremgang skjer stegvis, og at kunnskap vi har i dag er bygget på generasjoner med arbeid før oss.

Ingen grenser – og full støtte

På spørsmål om det finnes grenser for hvor langt vi kan gå, svarer han kontant:

– Nei. Vi har så vidt begynt å forstå hvor mye som finnes der ute.

Og når det gjelder familie, har han hatt deres støtte hele veien – ektefelle, barn, foreldre.

– De visste hva vi sa ja til. Og det gjorde meg sterk.

Mange ønsket å prate med Marcus etter foredraget i kulturhuset på Raufoss. foto: Glenn A. Sagstad

Klar for neste ferd

Vil han reise igjen?

– Uten å nøle. Når som helst. Det er noe med rommet som aldri slipper taket.

Og om barna vil følge i hans fotspor?

– Ja. Eller gå sine egne. Det viktigste er at de finner noe de tror på.

Fra verdensrommet til barndommens Toten – Marcus Wandt har reist lengre enn de fleste, men det som betyr mest, er det han kommer tilbake til. Kanskje er det nettopp det ungdommene han møter denne dagen tar med seg: Du kan nå langt – og fortsatt ha beina plantet trygt i den jorda du vokste opp på.