Rune Malterud: Ekspedisjonslederen som aldri snur

Han har gått på ski til både Nordpolen og Sydpolen, krysset Atlanteren i robåt og ledet kjendiser over stupbratte fjell, i beste sendetid. Men det var en dramatisk kveld i Kabul som skulle brenne seg fast i minnet for alltid. I NRK-serien Ekspedisjonen leder Rune Malterud en gruppe kjente nordmenn mot toppen av Denali – et fjell som ikke tar lett på besøk.

En eventyrlyst som ikke lot seg dempe

For Rune Malterud begynte det som for mange andre med organisert idrett. Men etter mange år med trening og konkurranse, var det som noe i ham sluknet.

– Jeg ble bare plutselig lei. Det tok mer enn det ga, sier han.

Han ville bruke tiden sin på noe annet noe som kjentes ekte. Ikke nødvendigvis for å prestere, men for å forstå hva han egentlig søkte. Det var da han begynte å gå alene, uten mål, uten å vite hvor han ville ende.

– Jeg syntes det var spennende å bare følge beina dit de tok meg.

Ute i naturen, uten telefon og uten å måtte svare til noen, kjente han for første gang på en type ro. En følelse av mestring og av å høre til.

Rune Malterud. Foto: Privat

Ekstreme ekspedisjoner og ekstremt TV

Etter turen til Sydpolen i 2008–2009 åpnet det seg nye dører. Sammen med polfarer Stian Aker ble Rune med på Ingen grenser med Lars Monsen – en opplevelse som tente en ny gnist. De startet sitt eget selskap, Storm Adventures og snart kom oppdraget som skulle definere karrieren: 71° nord.

– Siden den gang har vi vært involvert i alle sesonger, både med vanlige folk og kjendiser sier han.

Bak det spektakulære TV-innholdet ligger nitid planlegging og kompromissløs sikkerhetsstyring. Naturens nådeløse vesen og TV-produksjonens krav til dramatikk er ofte i konflikt og det er Runes ansvar å balansere det.

– Vi må jo skape øyeblikk. Men vi skal aldri miste kontrollen.

Livet på kanten – bokstavelig talt

Malterud forteller om episoder som kunne gått fryktelig galt. Som da vær og vind tvang teamet til å gå 24 timer i strekk over den farlige traversen Storstolpan uten søvn, hvile eller matpause. Risikoen for nedkjøling var for høy. Beslutningen: Å presse gruppa helt til mål – med sikkerheten som det eneste kompass.

– Jeg blir ikke redd, sier han rolig.

Det handler om forberedelser. Om å ha én ting å forholde seg til, uansett kaos. Om å ikke miste grep – for det kan han aldri tillate seg.

Den mørkeste dagen

Men det finnes en annen type fare. En som ikke handler om vær, vaier eller vågale stunt. 23. mai 2004 mistet Rune en kollega og medsoldat i Afghanistan. Tommy Rødningsby ble drept i et rakettangrep i Kabul. Rune var tett på.

– Jeg bruker fortsatt mye tid på å tenke på den dagen, sier han stille.

Han var ikke i bilen da det smalt, men kom raskt til stedet. Tidsinnstilte bomber smalt av like ved. De slapp med skrekken – men bare så vidt.

– Vi måtte fortsatt ut på oppdrag etterpå. Det var ikke noe valg.

Hendelsen var det første norske dødsfallet i operasjonen. Et stressmestringsteam ble sendt inn, men Rune forteller at mye av bearbeidingen skjer lenge etterpå og gjerne i stillhet. Erfaringen har gjort ham mer bevisst på hva frihet faktisk betyr.

– I mange sammenhenger er nok nordmenn naive. Vi tar mye for gitt.

Fjell, frykt og fellesskap

I NRK-serien Ekspedisjonen leder Rune Malterud seks profilerte nordmenn til toppen av Denali – et av verdens mest krevende fjell. Her finnes ingen skjerpaer, ingen som bærer utstyr for deg. Bare lagarbeid, viljestyrke og mot.

– Dette er ikke et konkurranseprogram. Her er målet å komme seg trygt fra A til B, sammen.

Med en høyde på over 6000 meter er Denali brutalt ærlig. Den tynne lufta gjør pusten tung, hodet verker, og kroppen reagerer ulikt fra person til person.

– Du kan være godt trent og mentalt forberedt, og likevel takler ikke kroppen det. Det vet vi ikke før vi er i det.

Ingen av deltakerne er profesjonelle tindebestigere. Derfor måtte det grundige forberedelser til – både fysisk og mentalt. Og når været skifter, kan du ikke stå stille. Da fryser du. Og da kan det bli alvorlig.

I fjellet betyr gruppa alt. Rune er tydelig på det:

– Vi kan ikke etterlate noen. Og det gjør også turen ganske krevende.

Når stillheten kommer

Etter så sterke opplevelser tar det tid å lande. Rune beskriver hjemkomsten som krevende – ikke bare fordi kroppen er sliten, men fordi det er vanskelig å forklare hva man har vært gjennom.

– Det er vanskelig å få forståelse for hva du har utsatt deg selv for. Og vanskelig for meg å forstå hva familien har stått i, sier han.

Han har kone og to barn. De er vant til å ha ham ute på lange turer, men det setter spor. Spesielt nå som barna begynner å stille spørsmål.

– Før jeg dro til Denali, spurte dattera mi: "Kan du dø?" Det kom spontant. Og det traff meg.

Han vet at han har utsatt familien for bekymring – og han vet at det krever ekstra av dem å få hverdagen til å gå rundt mens han er borte. Turene er spektakulære, men ikke uten pris.

Veien videre – og rådet til deg

Rune Malterud har rukket mer enn de fleste – men han er ikke ferdig.

– Jeg håper jeg kan drive på i mange år til. Men det må passe. Både med kroppen, hodet og livet hjemme.

Han tar færre langturer nå, men planlegger fortsatt krevende prosjekter. Og så lenge kroppen henger med, vil han fortsette å utfordre grensene – men med visdommen fra tidligere turer i sekken.

Hva han vil si til andre som drømmer om sitt eget eventyr?

– Se på mulighetene, ikke begrensningene. Alt trenger ikke være Atlanteren eller Sydpolen. Start der du er – og se hva som skjer.

Avslutning:

I en tid der mange søker det trygge og forutsigbare, minner Rune Malterud oss på verdien av å gå ut der stien slutter. For det handler ikke bare om å nå toppen, men om alt som skjer på veien dit – i kroppen, i tankene og mellom menneskene.

Kanskje er det nettopp i møte med naturkrefter, frykt og fellesskap at vi virkelig lærer hvem vi er.